* Oliver Cowdery beskriver disse hendelsene således: “Dette var dager jeg aldri kommer til å glemme. Å sitte og lytte til en stemme som ble veiledet ved inspirasjon fra himmelen, vakte den største takknemlighet i mitt bryst! Dag etter dag fortsatte jeg uavbrutt å skrive fra hans munn etter hvert som han — ved hjelp av urim og tummim, eller som nephittene ville ha sagt, ‘uttyderne’, oversatte den historie eller beretning som kalles ‘Mormons bok’.

“Å omtale, selv i få ord, den interessante beretning gitt av Mormon og hans trofaste sønn Moroni, om et folk som en gang var elsket og begunstiget av himmelen, ville være å gå lenger enn jeg hadde tenkt å gjøre. Jeg skal derfor vente med det til et senere tidspunkt, og som jeg sa til å begynne med, gå direkte til noen få hendelser som er nøye forbundet med fremveksten av denne Kirke, noe som kan være til hjelp og støtte for alle de tusener som har stått frem, midt blant sneversyntes mistillit og hykleres bakvaskelser, og har trykket Kristi evangelium til sitt bryst.

“Intet fornuftig tenkende menneske kunne oversette og skrive ned de direktiver som ble gitt til nephittene fra Frelserens munn — om den nøyaktige måte menneskene skulle bygge opp hans Kirke på, og spesielt når fordervelse hadde spredd usikkerhet over alle former og systemer som ble praktisert blant menneskene — uten å ha et ønske om å få anledning til å vise seg villig i sitt hjerte til å bli begravet i den våte grav for derved å ha god samvittighet overfor Jesu Kristi oppstandelse.

“Etter å ha skrevet beretningen som var gitt om Frelserens virksomhet blant levningen av Jakobs ætt på dette kontinent, var det lett å se, som profeten sa det ville bli, at mørke dekket jorden og tett mørke menneskenes sinn. Ved nærmere ettertanke var det lett å forstå at midt i den store religiøse strid og larm, var det ingen som hadde myndighet fra Gud til å forrette evangeliets ordinanser. For man kan spørre: Har mennesker som fornekter åpenbaringer, myndighet til å forrette i Kristi navn når vitnesbyrdet om ham er intet mindre enn profetiens ånd og hans religion i alle verdens tidsaldre når han har hatt et folk på jorden har vært grunnlagt, bygget og opprettholdt ved direkte åpenbaringer? Om disse kjensgjerninger var gravd ned og omhyggelig skjult av mennesker hvis levebrød ville ha kommet i fare så snart de fikk anledning til å lyse opp i menneskenes ansikter, var de ikke lenger skjult for oss, og vi ventet bare på at befalingen skulle bli gitt: ‘Stå opp og bli døpt.’

“Ikke lenge hadde dette vært vårt ønske før det ble til virkelighet. Herren, som er rik på barmhjertighet og alltid villig til å besvare den ydmykes vedvarende bønn, kom ned og åpenbarte sin vilje for oss etter at vi, fjernt fra menneskenes boliger, hadde påkalt ham på en inderlig måte. Plutselig, og likesom rett ut av evigheten, talte Forløserens røst fred til oss mens sløret ble trukket til side og Guds engel kom ned ikledd herlighet og ga oss det budskap vi så ivrig hadde sett frem til, samt nøklene til omvendelsens evangelium. Hvilken glede, hvilket under, hvilken forundring! Mens verden var forpint og ute av seg — mens millioner famlet seg frem likesom den blinde etter veggen og mens alle mennesker likesom en eneste stor masse bare hadde uvisshet å støtte seg til — skuet våre øyne og våre ører hørte — som i det klareste dagslys, ja, klarere enn i skinnet fra maisolens stråler som da kastet sin glans over naturen! Og deretter hans røst, gjennomtrengende om enn mild, og hans ord ‘Jeg er deres medtjener’, fjernet all frykt. Vi lyttet, vi stirret og vi undret oss! Det var en engels røst, en engel fra herlighet, det var et budskap fra Den Aller Høyeste! Og mens vi hørte, frydet vi oss mens hans kjærlighet satte våre sjeler i brann og vi ble innhyllet i et syn av Den Allmektige! Hvor var det rom for tvil? Ikke noe sted, uvisshet var borte, tvil var sunket hen for aldri mer å komme frem, mens oppspinn og bedrag var borte for bestandig!

“Men, kjære bror, tenk, tenk et øyeblikk videre på den glede som fylte våre hjerter og i hvilken undring vi må ha knelt (for hvem ville ikke ha bøyet kne for en slik velsignelse?), da vi under hans hånd mottok Det hellige prestedømme idet han sa: ‘I Messias’ navn overdrar jeg til dere dette prestedømme og denne myndighet som skal forbli på jorden for at Levis sønner igjen kan ofre et offer til Herren i rettferdighet!’

“Jeg skal ikke forsøke å gi en malende beskrivelse for dere av mitt hjertes følelser, ei heller av den storslagne skjønnhet og herlighet som omga oss ved denne anledning, men dere vil tro meg når jeg sier at hverken jord eller mennesker med all sin veltalenhet engang kan begynne å forme språket på en så fengslende og opphøyet måte som denne hellige person. Nei, ei heller har denne jord kraft til å gi den glede, skjenke den fred eller fatte den visdom som fantes i hver eneste setning slik de ble gitt ved Den Hellige Ånds kraft. Mennesket kan bedra sine medmennesker, bedrag kan følge bedrag og den ondes barn kan ha makt til å forføre dåren og den uvitende, inntil den store hop ikke har annet enn oppspinn til føde, og falskhetens frukt i sin malstrøm fører den fortumlede til graven. Men en eneste liten berøring av hans kjærlighets finger, ja, en eneste stråle av herlighet fra verden der oppe, eller et ord fra Frelserens munn fra evighetens skjød, forvandler alt sammen til ubetydeligheter og visker det for bestandig ut av sinnet. Forvissningen om at vi var i en engels nærhet, vissheten om at vi hørte Jesu røst og den ubesudlede sannhet som utgikk fra en ren personlighet som var ledet av Guds vilje, er for meg hinsides all beskrivelse, og så lenge jeg får anledning til å være her på jorden, vil jeg alltid se tilbake på dette uttrykk for Frelserens godhet med undring og takksigelse, og i de boliger hvor fullkommenhet dveler og synd aldri kommer inn, håper jeg å tilbe på den dag som aldri skal opphøre.” — Messenger and Advocate, bind 1 (oktober 1834), s.14–16.