Slik det er brukt i Skriftene, har ordet fordømmelse to betydninger: (1) Å dømme eller bli funnet skyldig av Gud, (2) Å bli stanset i sin åndelige fremgang og nektet adgang til Guds nærvær.

Å dømme eller bli funnet skyldig av Gud: Gud fordømmer den som farer med svik, Ord 12:2. Herren refser oss for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden, 1 Kor 11:32. Våre ord, gjerninger og tanker vil fordømme oss, Alma 12:14. Ved å vite noe og ikke gjøre det kommer menneskene under fordømmelse, Hel 14:19. Hvis vi slutter å arbeide, kommer vi under fordømmelse, Moroni 9:6. Den som ikke tilgir sin bror, står fordømt for Herren, L&p 64:9. Den som synder mot det større lys, skal få større fordømmelse, L&p 82:3. Hele Kirken er under fordømmelse inntil de omvender seg og kommer ihu Mormons bok, L&p 84:54–57.

Å bli stanset i sin åndelige fremgang: “Fordømmelse” innebærer her at man blir nektet adgang til Guds nærhet og hans herlighet. Det er forskjellige grader av fordømmelse. Alle som ikke oppnår fylden av celestial opphøyelse, vil til en viss grad ha begrenset fremgang og begrensede rettigheter, og vil i samme grad være fordømt.

Ve dere hyklere, dere skal få dess strengere fordømmelse, Mat 23:14. Den som spotter Den Hellige Ånd, er i fare for evig fordømmelse, Mark 3:29. De som har gjort ondt, vil komme frem til dommens oppstandelse, Joh 5:29 (3 Ne 26:5). Den som eter og drikker uverdig, eter og drikker seg selv til fordømmelse, 1 Kor 11:29 (3 Ne 18:28–29). Den som ikke vil omvende seg, bli døpt og holde ut til enden, må bli fordømt, 2 Ne 9:24 (Mark 16:16; Ether 4:18; L&p 68:9; 84:74). De ugudelige vil være mer ulykkelige ved å bo hos Gud enn med de fordømte sjeler i helvete, Morm 9:4. Den som ikke gjør noe før han blir befalt, er fordømt, L&p 58:29. Den som mottar en fylde av den nye og evige pakt, må holde loven, ellers vil han bli fordømt, L&p 132:6.