Den del av åndeverdenen hvor de rettferdige ånder som har forlatt dette liv, venter på legemets oppstandelse i en tilstand av lykke og fred.

Paradis blir i Skriftene også brukt for å betegne åndeverdenen (Luk 23:43), det celestiale rike (2 Kor 12:4) og jordens herliggjorte tilstand under tusenårsriket (Trosart 1:10).

Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livets tre, som er i Guds paradis, Åp 2:7. Guds paradis må frigi de rettferdiges ånder, 2 Ne 9:13. De rettferdiges ånder blir mottatt i en lykkens tilstand som kalles paradis, Alma 40:11–12. Alle Jesu disipler hadde gått til Guds paradis, unntatt tre, 4 Ne 1:14. Jeg går snart til hvile i Guds paradis, Moroni 10:34. Kristus virket blant de rettferdige ånder i paradis, L&p 138.